Tuneflua — en syndebukk?

SA våren 1990

Innsenderne av dette innlegget har i den senere tid med bekymring merket seg en formidabel opptrapping i arbeidet for å utrydde tuneflua.

Nesten daglig kan vi lese i avisen om «lokale dødsskvadroner» som settes inn i kampen mot tuneflua, utstyrt med bl.a. piasavakoster. Andre metoder som blir brukt er tørrlegging av bekker og vassdrag. Spesielt det siste vitner om sviktende kjennskap til naturen. En omfattende regulering av bekker og vassdrag får nemlig ikke bare konsekvenser for tuneflua. Også andre organismer med nær tilknytning til vann, rammes. Tørrleggingen kan på denne måten få alvorlige konsekvenser for det kompliserte samspillet i naturen. Det er derfor viktig at vi ikke bare ser på tuneflua isolert, men setter den inn i en større sammenheng.

Videre må vi ha det klart for oss at årsaken til tuneflue-oppblomstringen skyldes en drastisk tilbakegang for fluas naturlige fiender. Og der møter vi oss selv i døra. Det er nemlig menneskets hensynsløse forverring av livsmiljøet som har forrykket den økologiske balansen, og derigjennom ført til denne Tuneflue-oppblomstringen. Det er ikke tunefluas skyld at vi har ødelagt naturen. Tuneflua er ikke «ondsinnet», men den
benytter seg selvsagt av de muligheter vi har gitt den.

Ved å utpeke tuneflua til syndebukk, tar vi oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, nemlig forurensningen av livsmiljøet.

Tunefluas Venner