Gjendeflua - tunefluas fetter

Fjellørretfiske i Jotunheimen del 2
Stor ørret - liten mark

Da jeg i 1960-årene utviklet Jølster-metoden, var det etter grundige praktiske studier av ørretens matvaner i elva.

Av Eivind Fossheim
I kulpene og på spesielle lett synlige strømpartier kunne jeg se hvordan fisken oppførte seg ved de forskjellige måter jeg presenterte marken på. Var den skrubbsulten, tok den alt som kom drivende. Småfisk måtte pent vente på tur, til de mektigere hadde fått sitt. I partier av elva med lite mat, men gode skjul og hvileplasser, kunne jeg av de lyse partiene på elvebunnen lese hvordan storfisk hadde støvsuget bunnslammet for mat om natta.

Ja, det stemmer, sier Sverre. - I Russevassosen kan du ofte se ørreten stå med hodet i grusen og rote som en gris etter insektlarver, sier Sverre. I regnvær søker den torvkanten for å snappe mark som kommer opp for å ³puste². De fleste av oss fisker på ørret som har et overdådig naturlig matfat. Her er den kresen eller lite bitelysten. Småfisk får du nok av i kulper hvor det går hundrevis av dem. Mer vrient er det å lokke kvartkilosfisken på kroken. En diger mark er et håpløst agn å kaste ut til en kresen større ørret. I dagslys med klart vann og uten dekning , kvier den seg for å ta et bytte den må jobbe med. Rent instinktivt vet fisken at den da må bruke mer energi på å få tak i den, dele den opp og spise den på sitt skjulested, enn hva den vinner av kroppsvekt på denne jakten. I mange tilfeller har jeg sett stor ørret bare knipe av en liten bit av marken og latt resten drive videre med strømmen.

Diger mark er et håpløst agn for kresen ørret

Jølster-metoden bygger nettopp på at større ørret foretrekker en tomme lang markbit. Kanskje ser den for seg i farten en levende insektlarve, der den danser nedstrøms i strømkanten av hølen eller på bakstryket, der storfisken gjerne trekker seg nedpå i kveldingen. Jeg kniper av en bit av meitemarken og fester den på småkroken. Mothaken og krokspissen behøver ikke å skjules. Så liten kroken er, overser fisken tydeligvis faren. Fiskemetoden er også spesiell. Jeg bruker en kastevikt i form av to SSG-splitthagl festet en halvmeter fra marken, og slenger agnet ut i midtstrømmen. Tar tak i senen med venstre hånd uten å slå over bøylen, og slipper ut porsjoner av sene slik at marken danser nedover så nær bunnen som mulig.

Straks jeg kjenner napp, slipper jeg sena og lar den renne ut. Ved nappet har fisken kjent motstanden fra meg og har sluppet marken. Ved å gi ut sene øyeblikkelig, er fortsatt markbiten innen fiskens rekkevidde. Den har allerede smakt på marken og tar den nå ukritisk for å spise den. Da har jeg ventet i tre-fire sekunder. Jeg slår over bøylen, strammer halvveis opp og gjør et skikkelig tilslag for å kroke den. Neste fase blir å lande fisken. Den må kjøres forsiktig med høy stang og landes på langt snøre. Vær obs på dødsspranget, fiskens siste utras etter at den kjenner bunnen under buken første gang den er kloss i land og du tror den er din. La den rase ut. Neste gang er den trolig så utslitt at den velter over på siden og du kan løpe frem og ta den med hendene.

BARE SMÅFISK!
Her finnes det bare småfisk, er ofte en unnskyldning mange bruker når de kommer hjem til hytta og viser frem knippet av fisk på rundt 150 gram. Den grunnen benyttet også en VM-deltaker i fluefiske i Jølstra sist sommer, uten å være klar over at han samtidig avslørte sitt manglende kjennskap til fiskeplassene og fiskens levesett i denne av landets mest mest ørretrike vassdrag med en snittvekt på ørreten i underkant av 300 gram. Han var tydeligvis ikke vant til å fiske etter den større og mer sky ørreten som finnes i vestnorske vassdrag som her. Storfisken hadde for lengst oppdaget sin tobente fiende og klappet kjeften klokelig igjen. Den sto allerede i dekning og lot småfisken nyte godbitene.

Men VM-deltakeren berget æren ved ta en ørret på 1,8 kilo, på en nydelig presentert nymfe i en lagune av elva der aldri en lokalkjent fisker kaster sitt snøre. Han hadde like mye flaks som den tyske mangemillionæren jeg hadde med meg til Driva for mange år siden. Det lengste nybegynneren kunne slenge sluken, var fire meter. Og der på en halvmeter vann, midt i stilla, kom det en 10 kilos laks inn fra dyphølen og kastet seg over sluken der den lå stille på bunnen.

GJENDE-OSET
I myke sensommernetter finner du meg på de gode fiskeplassene i Sjoa fra utoset i Gjende og ned til Hindvangen. Når Gjendeflua klekkes fra midten av august eller fra begynnelsen av september. Stuttsjoa er best. Gjendeoset er et eventyr i rett tid. Vi er ikke de første som oppsøker Gjendeoset med flua. Engelske sportsfiskere lekte seg med ørreten her allerede for 150 år siden, som gjester i bua til Jo Gjende. Steinhellene han bar opp fra elva, står der fremdeles lent mot veggen.

Alle har vi hørt om Gjendeflua, det navngjetne insektet som ikke er noe annet enn en vaskeekte knott. Millioner av knottlarver dekker steinene ute i elva som et moseteppe før de klekkes i august og september. Som en levende masse strømmer de klekkende småkryp opp mot det høstblanke vannspeilet. I myriader svirrer de omkring. Gjør ørreten fullstendig gal. Selv om det er nok av snadder som steinfluer, vårfluer og marflo, går ørreten fullstendig fra konseptene når knotten klekker. Strategisk plassert i osen kan jeg presentere mine egne små knott-imitasjoner lekkert og dunlett blant de levende insektene og lure den på nettopp kroken min når ørreten i ekstase fråtser i de knøttsmå dansende små silhuetter mot sensommerhimmelen. Gjendeflua spiser ikke kjøttstykker av huden din, den biter ikke som knott flest. Biter gjør derimot ørreten en slik kveld. I natten vandrer jeg sliten, men godtrøtt hjem til fiskebua.

Jeg steiker fisken og lar blikket vandre mot kaffevarmen. Tankene trekkes mot tidligere turer til Leirungsåa, denne fine tilløpselva til Gjende. Det er flere år siden jeg sist tok storfisk både i oset her og lenger oppe i åa, men de står nok der ennå. Både her og i den grunne, bregrønne innsjøen Øvre Leirungen, kan du fortsatt treffe på grov ørret. Jeg minnes også andre turer og de lykkebringende kastene i Nedre Leirungen og i bekken som renner ut i de fine hølene i Sjoa ved Maurvangen. Noen av oss krabber opp til Bessvann, nesten 1400 meter over havet, men fisket her er et rent lotteri. Her er neppe naturlige gytemuligheter. Men fisken som årlig settes ut, blir både stor og sterk. Dessverre har jeg ikke selv fått oppleve de eventyrlige fangstene som mange beretter om.

NATTFISKE!
Black Gnat er ei fin nattflue. Om dagen bør du prøve en lysere 14 krok Cocky Bondhu. Greenwells Glory kan også være bra. Og en liten dobbelkroket vårflue-imitasjon kan også være effektiv på sensommeren, mener Sverre. Med muligheter til kilofisk, våger jeg aldri å bruke tynnere fortomspiss enn 0.15 mm. Visst finnes knallsterke tynnere sener, men i fjellelver, med kjøring av storfisk over stokk og stein, er det godt å ha en line som tåler litt juling i tillegg til strekkstyrken. Siden øvre del av Sjoa er ei typisk knottelv, setter jeg på en tørr Black Gnat den neste natta. Nede på favorittstrekningen min, på elvestubben mellom Øvre og Nedre Sjodalsvatn, tar jeg meg forsiktig ut mot midtstrømmen mens det fremdeles er lyst nok til at jeg fremdeles har kontroll over bunnforholdene. Å vasse i vann til livet i en ukjent elv, kan være farlig. Et overraskende hull i svarte natta kan gi deg et skikkelig kick. Men jeg skal ikke ut til midtstrømmen. Bare så langt ut at jeg såvidt rekker djupålen med flua. Ellers skremmer vi storfisken, som står klar til å forlate sine gjemmesteder for å søke inn mot nattbeiteplassen. Jeg finner meg et trygt ståsted der jeg med enhåndsstanga har full kontroll over dypålen, moldbakken og grunnene dit storørreten vil la seg lokke innpå i ekstase av de millioner av klekkende småkryp over seg.

Straks jeg kjenner napp, slipper jeg sena og lar den renne ut

Og mens nattmørket senker seg over septemberelva, kommer de første forsiktige vakringene til syne ute i strykkanten. Snart regner det av vak rundt meg. Av ringene er det umulig å se hva som er storfisk. Men foran storsteinen der ute er det et dypt parti. Og ganske riktig. Ikke før har knottflua landet, snappes den begjærlig. Jeg hører smellet av kjeften som lukker seg rundt godbiten. Tilslaget kommer kontant. I lyset fra en fullmåne som smetter frem over Blessomfjellet bak meg, kan jeg se storfisken velte seg i vannskorpa. Den vil ut av hølen. Snøret ruser ut fra snella, langt inn på den gule backingen. Det er bare å følge med. Plutselig bråstopper den og pløyer dypålen motstrøms. Jeg må snelle som gal for å hente inn løstømmen. Med stanga presses den inn mot grunt vann. Vekk fra strømmen. Duellen er over.

Det smeller til med tordenvær. Regnet høljer ned, men slutter like brått som det begynte. Jeg setter på en Mach Brown som endeflue, en Heggeli som opphenger. Snella hyler. Hjertet stopper. To storinger slår seg på samtidig. Trekker i hver sin retning. Dette kan umulig gå bra! Det gjør det heller ikke. Den ene stikker med opphengeren. Den andre er min. En skikkelig kubbe. Det gryr av dag. Mens en kjølig morgenbris sletter ut restene av de tusen vakringene fra nattens eventyr oppe i Sjoa, vasser jeg i land. Støl i ryggen. Høyrearmen verker. Hendene er valne. Men fiskeveska er deilig blytung. Jeg må smugkikke en gang til i skimret fra morgenrøden i øst. Tre kilosfisker ligger og breier seg i haugen av kvartkilosørret. Leken er fremdeles en viktig del av livet mitt. Sportsfiske er noe langt mer enn duellen med ørreten. Det er som om kropp og sjel fylles med energi fra naturkreftene rundt meg, som om du lader opp batteriene gjennom en usynlig ledning fra omgivelsene her ute i sportsfiskernes fantastiske lekegrind.

Sverre lever av fiskefangstene sine og har liten sans for nymotens sportsfiskere som slipper ut igjen fisken etter å ha lekt seg med den. Han forstår bedre min innstilling. Fisketuren er ikke slutt før fangsten er tilberedt og spist sammen med gode venner. - Stek fisken på gloa i avispapir uten å sløye den. Da trenger du hverken å salte eller krydre den, sier storfiskeren fra Sjodalen, der vi skilles i hjertet av Jotunheimen.

[Klippet fra http://www.naper.no/jf/0800/jotunheim_del2.htm - ikke der lenger]