Gud sover i Glomma

JEG TROR GUD SOVER, OG VIL NØDIG FORSTYRRE
(En trosbekjennelse, m.a.o. et forslag til tekst som er åpen for tilføyelser og strykninger utfra pluss- og minusfaktorene i den enkeltes samlede Gudsresultat)

Jeg tror på Gud og jeg tror
Gud sover
Jeg tror Gud er god
til å sove
Jeg tror Gud er
en stor sover i en elv

Jeg tror Gud vet hvor god Gud er
til å sove
Jeg tror Gud holder seg til det
Gud kan: å sove
Jeg tror ikke Gud
drømmer mye

Jeg tror på
en Gud som sover
i en stor elv
Jeg tror Gud er så god til å sove
at Gud kan sove
utenat i Niger

Jeg tror ikke noe eller noen
kan sove som Gud
uten Gud i Yangtse
Jeg tror Gud er så god til å sove
at Gud ikke merker det
i Yamuna

Jeg tror Gud vet
at det meste går av seg selv
og sover på det
i Glomma
Derfor tror jeg Gud er
fra Fredrikstad

*

Jeg tror ikke Gud lar seg være
Gud fra Fredrikstad
uten å sove på det
i Glomma
Gud er ingen
hvemsomhelst

uten først å sove på det
i Glomma
Jeg tror Gud sover seg igjennom
den gamle bykommunen Fredrikstad
ved utløpet av elven Glomma
Jeg tror Gud har

en sovende lederstil
i Ganga
og at Gudsresultatet hviler
i søvnresultatet og tilgangen
på sovende ressurser
i Fredrikstad

Gud behøver ikke selvtillit
for å sove
Gud tror ikke på Gud
uten først å sove på det
litt høyere oppi Glomma
Derfor tror jeg Gud er

fra Sarpsborg
Jeg tror Gudsresultatet i Sarpsborg
hviler i søvnresultatet
og tilgangen på sovende ressurser
i Helligolavs gamle Gleng
og strekningen Koppang-Rena

som støtt faller i foss
ved Hafslund
Jeg tror ikke Gud er
Gud fra Sarpsborg
uten å glemme det lenge før
og sove på det

og falle i glåm i Sarpsborg
med strekningen Os-Alvdal
Gud er ingen hvemsomhelst
Jeg tror ikke Gud tror på Gud overhodet
uten å falle i søvne i Sarpsborg
Derfor tror jeg Gud er

fra Sarpsborg
Og på et lavere nivå: fra Fredrikstad

*

Jeg tror Gud sover i elven Glomma
med utspring i underlige pytter
oppunder Tydalsfjellene
Jeg tror Gud faller fra himmelen
til Tydalsfjellene og dormer
i skråninger og småvann der

Jeg tror Gud blir myrsover og
bekkesover i Tydalsfjellene
Jeg tror ikke Gud som faller
ut av himmelen over Tydalsfjellene
lar seg komme fra Tydal
uten å samle søvn i Rien

og bli innsjøsover og elvesover
der oppe i Rien
748 meter oppe over det salte havet
nedi Østfold: den gamle bykommunen
Fredrikstad Gud gjennomsover
så rikelig til brakkvannets pris

i Glommautløpene Øster og Vester
for å blande seg med havsoverens
utlendige bølge og bli brakkvannssover
Nei, jeg tror ikke Gud kommer fra
et utland i brakkvann
grensende til Fredrikstad

Ikke uten å sove på det først i Rien
og falle i stryk og sove
den fossende søvnen og være
skumsover og skumme
himmelens luft ut av søvnen
og falle ut i den lange Aursunden

og Aursundens lange søvn
under de sirklende skumdottene
på søvnens overflate der
og sove i sirkler og være strømsover
i den lange Aursunden og strømme
i søvne over Aursundens terskel

*

Jeg tror Gud sover i skovlene
i Sarpsfossen
Jeg tror Gud faller i paternoster
uten løft
og spinner i turbin og driver
Borregaard i søvne

Jeg tror Gud gir strøm og glo
i søvne
til endeløse tog av flisvogner
og til det varme språket særp
som smugler drømmebørsten
rundt i sarpenetter

for en gammel volvo pv
gjemt i flis fra søta bror
og for å feie sponet av
de gamle avgiftsfrie bruder
som ga barn til Helligolavs by
ved Gudesøvn i våte Glomma

Jeg tror ikke Gud er kåt i Glomma
og jeg tror ikke Gud finner på ting
i Yamuna
Jeg tror ikke Gud er kreativ
i Hudson
Jeg tror Gud sover i Glomma

Jeg tror Gud sover i Ganga og vet
at det meste av jobben er gjort
Jeg tror Gud sover i all kåtskap
og ligger på latsiden
i all produktiv parring
på strekningen Aursunden-Røros

som renner støtt i søvne
gjennom Sarpsborg
Derfor tror jeg objektivt sett
det er helt fint
å parres i Sarpsborg
Og på et lavere nivå:

i Fredrikstad

*

Gud sover og er
den eneste sanne Gud
i elvesoverætten
Gud sover og vet alt om
å falle i søvne fra himmelen
Gud vet alt om å være drenert

ut av himmelfallet over store innland
Gud sover i floden og strømmer til floden
i Vangrøfta og Tunni og Foldi
I atna og Imsa, i Leira og Nitta
Fra øst i Håelv og Rena og Nøra og Flisa
inn i Glomma og flod

Og i svingen mot vest i Kongsvinger
over mot sjøen Vinger og videre
kan hende i sjelden ofse
Til Vrangselv
Til Vänern
Til Sverige, nei

Gud drar ikke til Sverige
uten å sove videre på det nedi Glomma her
som heller Vorma i seg
og brer Glomma enda større ned igjennom
Fetsunds lenser inn i Øyerens vide strøm, Gud
er flodenes store sover

Gud er dalenes og innlandenes store sover
og vet alt om å sove
i samlet nedbør

*

Gud sover og vet hvor viktig rytmen er
i søvnens elveleier
gjennom ættene
Gud sover og samler søvn
til åndedrettet som puster ut
og opphøret av hjertets virksomhet

i ættene
Gud sover og samler søvn
til nedsettelsen av den fysiske
og mentale aktivitet
i ættene
Gud sover og samler søvn

til forbrenningen som avtar
og musklene som roer ned
i ættene
Gud sover og samler søvn
til opphøret av de store bevisstheter
og alle de høye sjelsfunksjonene

i ættene
Gud samler søvn
til alle påvirkningene av sanseinntrykk
i ættene
Gud sover for de veldige reservoarene
av underbevisstheter

som kunne få de døde til å springe ut
i ættene
Gud sover og vet i søvne
å opprettholde søvnen
gjennom ættene
Gud sover

for å holde ro i rekkene av døde
Gud sover for å holde ro i rekkene
av levende
Gud sover og vet at søvnen er
en dødsbetingelse
de levende blir gale av å miste

én for én i ættene
Jeg tror ikke de døde har annen søvn å sove
enn søvnen Gud sover gjennom alle ætter

*

Jeg tror Gud samler ættene i store elver
som speiler himmelen i søvne
Jeg tror Gud er de dødes søvn
Derfor tror jeg på en Gud som sover
Jeg tror Gud samler de døde i Guds søvn
for alle som lever langs Glomma

og for de døde som bor i himmelen
Jeg tror Gud faller i søvne
fra de døde i himmelen
for å sove søvnen deres
i Glomma
Jeg tror Gud sover de dødes søvn

i himmelen i Glomma
Jeg tror Gud sover i Glomma
fordi det hviler i Guds natur
å speile himmelen i floder
Jeg tror det faller i Guds natur
at de døde skal høre himmelen til

og ikke falle på Tydalsfjellene
for å stå opp fra de døde
hele veien fra Aursunden og ned
til Fredrikstad kommune
Derfor tror jeg det er helt fint
å ro fiske i Glomma:

Om du vil kan du se himmelen
speile seg i søvne i Glomma
Om du vil kan du se himmelen strømme
i blendende bånd av kvikksølv over jorda
og du kan dyppe årene i himmelen og ro
og se i dryssene fra dine åreblader

en gjennomskinnelighet av åpen søvn
i alle dråper Gud har sovet
ut av død og lukket avglans
inn i dugg og flod


[Gjengitt med forfatterens samtykke fra Torgeir Schjervens diktsamling Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (Gyldendal 2006).]

Trend, Fall -07. Flua 2008

Hausten er komen, og kvifor ikkje verta den meist populære guten eller jinta i klassen med det same, for berre ein skarve camilla?

Tunefluas Venner viser her høstkolleksjonen. Kjøp disse skjortene, da. De er veldig fine, og du får et års klimamaskvote med på kjøpet!



For deg som tykkjer hausten 2007 er «ute» allereie, hev vi her jamvel òg kolleksjonen vår «Flua 2008», som synar ei ny djupn i kjærleiks-sambandet millum menneske og fluge, symbolisert gjinnum eit hjarte (ei blodpumpe):



fluepost@gmail.com (først til mølla etc.)

SA-kaka til TV!

Tunefluas Venner (TV) registrerer med glede at Nedre Glomma og omegn fiskeadministrasjon (NGOFA) har blitt påskjønnet med SA-kake for sin innsats for å bedre laksens kår i Ågårdselva. Riktignok mistenker vi de dugnadsvillige laksefiskerne for å ha visse egeninteresser i dette arbeidet (bedre fiske), men det får være en annen skål.

Næringsmidlene på bildet har lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre.

Det er uansett gledelig at SA nå støtter opp under forsøk på å bevare artsmangfoldet i Ågårdselva. Dette er i sannhet nye signaler fra lokalavisa, som gjennom mange år har vært et ukritisk talerør for kommunale og interkommunale forsøk på å utrydde Tuneflua fra dens kjerneområde ved Sølvstufoss.

TV har siden 1990 arbeidet for å bedre forståelsen for fluas plass i økosystemet (en motvekt til alt fluehatet som publiseres i SA). Gjennom en rekke avisinnlegg har vi kledd av skremselspropagandaen, og satt søkelyset på blant annet fluas mytiske kraft og potensfremmende summing. Og vi har stilt spørsmål ved om det er rett å bruke midler på å utrydde Tuneflua, samtidig som kommunens eldre vansmekter på utrivelige sykehjem og byens homofile går for lut og kaldt vann.

De siste årene har TV også etablert en blogg på verdensveven [http://flua.blogspot.com/]. Vi tillater oss også å ta æren for at Wikipedias omtale av Tuneflua har blitt svært så nøytral og etterrettelig (så slipper i det minste andre enn SA’s lesere å tro at Tuneflua er et blodtørstig monster hvis eneste mål er å terrorisere sarpinger).

I lys av SA’s plutselige omfavnelse av artsmangfoldet i Ågårdselva, og Tunefluas Venners mangeårige innsats på dette området, anser vi at en SA-kake hadde vært på sin plass.

Tunefluas Venner

Fluevarsel

Subject: SV: Leserinnlegg: Fluevarsel
Date: Fri, 7 Apr 2006 14:43:03 +0200
From: "Roen Gard"

Hei
Borregaard er verken tiltalt eller dømt for drap, derfor er det uaktuelt å bruke leserinnlegget i den formen det har her.

Vennlig hilsen
Gard Roen, SA

Borregaards program for samfunnsansvar er inne i en dyp krise. I fjor på denne tida grep politiet Borregaard for drapene på ti østfoldinger
gjennom utslipp til luft. Og nå i mars ble Borregaard igjen anmeldt
for grov miljøkriminalitet – denne gang for utslipp til vann. Drap på
noen tusen fugler nedstrøms, samt tilgrising av strender i
Hvaler-skjærgården. Hva hjelper det å verne våtmarkene og strandsonen
når industrien får drive på som den gjør?

Tuneflua har i sin visdom etablert seg oppstrøms for alle Borregaards
utslipp. Likevel forsøker selskapet med det alt annet enn rene
rullebladet å utrydde flua. De spytter i med noen tusenlapper i en
kasse for forskning og forsøk på utryddelse. Vel anvendte penger, får
man tro, da dette til nå har vært populære tiltak i en by der den evig
lojale lokalpressen ironisk nok har utpekt en liten knott som
samfunnsfiende nummer én – i stedet for Borregaard selv.

Forskningen man får ut av disse midlene er imidlertid interessant – om
den bare ikke hadde som mål å gjøre med flua det Hitler forsøkte med
jødene. Det er lett å piske opp en hatstemning og et grusomt
fiendebilde. Vanskeligere er det å holde hodet kaldt og stikke en
finger i jorda. For hvor stort problem er egentlig denne tuneflua, når
alt kommer til alt?

Forskningen viser oss en flue som har tilpasset seg naturen og livet i
elva til perfeksjon. Hvilket er mye mer enn man kan si om Borregaard
Industrier. Når snøen smelter i Jotunheimen, Dovre og Rondane legger
den sine egg i Vestvannet. Der får eggene ligge med akkurat nok
fuktighet til vårflommen kommer, når snøen i lavlandet smelter rundt
30. april. Eggene klekkes i løpet av en måned, og de ørsmå larvene
slipper seg ut i Ågårdselva, der de får næring fra elvevannet i fire
uker før de blir pupper. En ukes forpupping får dem på vingene rett
før midtsommer, 21. juni.

Forslaget fra Tunefluas Venner går ut på at Borregaards midler brukes
til overvåkning og varsling i stedet for eksterminering. I harmoniens
og økologiens navn kan vi leve sammen med naturen – leve med flua. Med
et presist og vitenskapelig Fluevarsel i lokal presse, radio og TV,
kan folk rolig grille, sole seg og jobbe i hagen som før.

I de ytterst få dagene med både finvær og Fluevarsel, kan folk enten
kle godt på seg, holde seg inne eller besøke venner i nabobyen. Nyte
en utepils i sola i Gamlebyen, på Brygga eller i Skjærhalden, kanskje
med Fluerabatt?! Det skal ikke mer til for å leve sammen med denne
lystige krabaten vi alle kjenner som tuneflua.

Avblås krigen mot naturen! Dropp planene om å senke grunnvannet og
tømme eller fylle Glomma – Norges mektigste elv, og prøv heller å lage
et brukbart og nøyaktig Fluevarsel, til glede for hele befolkningen.
Borregaard har drept mange nok, nå er tiden moden for mer harmoni og
gode løsninger.


Med vennlig hilsen
Tunefluas Venner
flua.blogspot.com

Gjendeflua - tunefluas fetter

Fjellørretfiske i Jotunheimen del 2
Stor ørret - liten mark

Da jeg i 1960-årene utviklet Jølster-metoden, var det etter grundige praktiske studier av ørretens matvaner i elva.

Av Eivind Fossheim
I kulpene og på spesielle lett synlige strømpartier kunne jeg se hvordan fisken oppførte seg ved de forskjellige måter jeg presenterte marken på. Var den skrubbsulten, tok den alt som kom drivende. Småfisk måtte pent vente på tur, til de mektigere hadde fått sitt. I partier av elva med lite mat, men gode skjul og hvileplasser, kunne jeg av de lyse partiene på elvebunnen lese hvordan storfisk hadde støvsuget bunnslammet for mat om natta.

Ja, det stemmer, sier Sverre. - I Russevassosen kan du ofte se ørreten stå med hodet i grusen og rote som en gris etter insektlarver, sier Sverre. I regnvær søker den torvkanten for å snappe mark som kommer opp for å ³puste². De fleste av oss fisker på ørret som har et overdådig naturlig matfat. Her er den kresen eller lite bitelysten. Småfisk får du nok av i kulper hvor det går hundrevis av dem. Mer vrient er det å lokke kvartkilosfisken på kroken. En diger mark er et håpløst agn å kaste ut til en kresen større ørret. I dagslys med klart vann og uten dekning , kvier den seg for å ta et bytte den må jobbe med. Rent instinktivt vet fisken at den da må bruke mer energi på å få tak i den, dele den opp og spise den på sitt skjulested, enn hva den vinner av kroppsvekt på denne jakten. I mange tilfeller har jeg sett stor ørret bare knipe av en liten bit av marken og latt resten drive videre med strømmen.

Diger mark er et håpløst agn for kresen ørret

Jølster-metoden bygger nettopp på at større ørret foretrekker en tomme lang markbit. Kanskje ser den for seg i farten en levende insektlarve, der den danser nedstrøms i strømkanten av hølen eller på bakstryket, der storfisken gjerne trekker seg nedpå i kveldingen. Jeg kniper av en bit av meitemarken og fester den på småkroken. Mothaken og krokspissen behøver ikke å skjules. Så liten kroken er, overser fisken tydeligvis faren. Fiskemetoden er også spesiell. Jeg bruker en kastevikt i form av to SSG-splitthagl festet en halvmeter fra marken, og slenger agnet ut i midtstrømmen. Tar tak i senen med venstre hånd uten å slå over bøylen, og slipper ut porsjoner av sene slik at marken danser nedover så nær bunnen som mulig.

Straks jeg kjenner napp, slipper jeg sena og lar den renne ut. Ved nappet har fisken kjent motstanden fra meg og har sluppet marken. Ved å gi ut sene øyeblikkelig, er fortsatt markbiten innen fiskens rekkevidde. Den har allerede smakt på marken og tar den nå ukritisk for å spise den. Da har jeg ventet i tre-fire sekunder. Jeg slår over bøylen, strammer halvveis opp og gjør et skikkelig tilslag for å kroke den. Neste fase blir å lande fisken. Den må kjøres forsiktig med høy stang og landes på langt snøre. Vær obs på dødsspranget, fiskens siste utras etter at den kjenner bunnen under buken første gang den er kloss i land og du tror den er din. La den rase ut. Neste gang er den trolig så utslitt at den velter over på siden og du kan løpe frem og ta den med hendene.

BARE SMÅFISK!
Her finnes det bare småfisk, er ofte en unnskyldning mange bruker når de kommer hjem til hytta og viser frem knippet av fisk på rundt 150 gram. Den grunnen benyttet også en VM-deltaker i fluefiske i Jølstra sist sommer, uten å være klar over at han samtidig avslørte sitt manglende kjennskap til fiskeplassene og fiskens levesett i denne av landets mest mest ørretrike vassdrag med en snittvekt på ørreten i underkant av 300 gram. Han var tydeligvis ikke vant til å fiske etter den større og mer sky ørreten som finnes i vestnorske vassdrag som her. Storfisken hadde for lengst oppdaget sin tobente fiende og klappet kjeften klokelig igjen. Den sto allerede i dekning og lot småfisken nyte godbitene.

Men VM-deltakeren berget æren ved ta en ørret på 1,8 kilo, på en nydelig presentert nymfe i en lagune av elva der aldri en lokalkjent fisker kaster sitt snøre. Han hadde like mye flaks som den tyske mangemillionæren jeg hadde med meg til Driva for mange år siden. Det lengste nybegynneren kunne slenge sluken, var fire meter. Og der på en halvmeter vann, midt i stilla, kom det en 10 kilos laks inn fra dyphølen og kastet seg over sluken der den lå stille på bunnen.

GJENDE-OSET
I myke sensommernetter finner du meg på de gode fiskeplassene i Sjoa fra utoset i Gjende og ned til Hindvangen. Når Gjendeflua klekkes fra midten av august eller fra begynnelsen av september. Stuttsjoa er best. Gjendeoset er et eventyr i rett tid. Vi er ikke de første som oppsøker Gjendeoset med flua. Engelske sportsfiskere lekte seg med ørreten her allerede for 150 år siden, som gjester i bua til Jo Gjende. Steinhellene han bar opp fra elva, står der fremdeles lent mot veggen.

Alle har vi hørt om Gjendeflua, det navngjetne insektet som ikke er noe annet enn en vaskeekte knott. Millioner av knottlarver dekker steinene ute i elva som et moseteppe før de klekkes i august og september. Som en levende masse strømmer de klekkende småkryp opp mot det høstblanke vannspeilet. I myriader svirrer de omkring. Gjør ørreten fullstendig gal. Selv om det er nok av snadder som steinfluer, vårfluer og marflo, går ørreten fullstendig fra konseptene når knotten klekker. Strategisk plassert i osen kan jeg presentere mine egne små knott-imitasjoner lekkert og dunlett blant de levende insektene og lure den på nettopp kroken min når ørreten i ekstase fråtser i de knøttsmå dansende små silhuetter mot sensommerhimmelen. Gjendeflua spiser ikke kjøttstykker av huden din, den biter ikke som knott flest. Biter gjør derimot ørreten en slik kveld. I natten vandrer jeg sliten, men godtrøtt hjem til fiskebua.

Jeg steiker fisken og lar blikket vandre mot kaffevarmen. Tankene trekkes mot tidligere turer til Leirungsåa, denne fine tilløpselva til Gjende. Det er flere år siden jeg sist tok storfisk både i oset her og lenger oppe i åa, men de står nok der ennå. Både her og i den grunne, bregrønne innsjøen Øvre Leirungen, kan du fortsatt treffe på grov ørret. Jeg minnes også andre turer og de lykkebringende kastene i Nedre Leirungen og i bekken som renner ut i de fine hølene i Sjoa ved Maurvangen. Noen av oss krabber opp til Bessvann, nesten 1400 meter over havet, men fisket her er et rent lotteri. Her er neppe naturlige gytemuligheter. Men fisken som årlig settes ut, blir både stor og sterk. Dessverre har jeg ikke selv fått oppleve de eventyrlige fangstene som mange beretter om.

NATTFISKE!
Black Gnat er ei fin nattflue. Om dagen bør du prøve en lysere 14 krok Cocky Bondhu. Greenwells Glory kan også være bra. Og en liten dobbelkroket vårflue-imitasjon kan også være effektiv på sensommeren, mener Sverre. Med muligheter til kilofisk, våger jeg aldri å bruke tynnere fortomspiss enn 0.15 mm. Visst finnes knallsterke tynnere sener, men i fjellelver, med kjøring av storfisk over stokk og stein, er det godt å ha en line som tåler litt juling i tillegg til strekkstyrken. Siden øvre del av Sjoa er ei typisk knottelv, setter jeg på en tørr Black Gnat den neste natta. Nede på favorittstrekningen min, på elvestubben mellom Øvre og Nedre Sjodalsvatn, tar jeg meg forsiktig ut mot midtstrømmen mens det fremdeles er lyst nok til at jeg fremdeles har kontroll over bunnforholdene. Å vasse i vann til livet i en ukjent elv, kan være farlig. Et overraskende hull i svarte natta kan gi deg et skikkelig kick. Men jeg skal ikke ut til midtstrømmen. Bare så langt ut at jeg såvidt rekker djupålen med flua. Ellers skremmer vi storfisken, som står klar til å forlate sine gjemmesteder for å søke inn mot nattbeiteplassen. Jeg finner meg et trygt ståsted der jeg med enhåndsstanga har full kontroll over dypålen, moldbakken og grunnene dit storørreten vil la seg lokke innpå i ekstase av de millioner av klekkende småkryp over seg.

Straks jeg kjenner napp, slipper jeg sena og lar den renne ut

Og mens nattmørket senker seg over septemberelva, kommer de første forsiktige vakringene til syne ute i strykkanten. Snart regner det av vak rundt meg. Av ringene er det umulig å se hva som er storfisk. Men foran storsteinen der ute er det et dypt parti. Og ganske riktig. Ikke før har knottflua landet, snappes den begjærlig. Jeg hører smellet av kjeften som lukker seg rundt godbiten. Tilslaget kommer kontant. I lyset fra en fullmåne som smetter frem over Blessomfjellet bak meg, kan jeg se storfisken velte seg i vannskorpa. Den vil ut av hølen. Snøret ruser ut fra snella, langt inn på den gule backingen. Det er bare å følge med. Plutselig bråstopper den og pløyer dypålen motstrøms. Jeg må snelle som gal for å hente inn løstømmen. Med stanga presses den inn mot grunt vann. Vekk fra strømmen. Duellen er over.

Det smeller til med tordenvær. Regnet høljer ned, men slutter like brått som det begynte. Jeg setter på en Mach Brown som endeflue, en Heggeli som opphenger. Snella hyler. Hjertet stopper. To storinger slår seg på samtidig. Trekker i hver sin retning. Dette kan umulig gå bra! Det gjør det heller ikke. Den ene stikker med opphengeren. Den andre er min. En skikkelig kubbe. Det gryr av dag. Mens en kjølig morgenbris sletter ut restene av de tusen vakringene fra nattens eventyr oppe i Sjoa, vasser jeg i land. Støl i ryggen. Høyrearmen verker. Hendene er valne. Men fiskeveska er deilig blytung. Jeg må smugkikke en gang til i skimret fra morgenrøden i øst. Tre kilosfisker ligger og breier seg i haugen av kvartkilosørret. Leken er fremdeles en viktig del av livet mitt. Sportsfiske er noe langt mer enn duellen med ørreten. Det er som om kropp og sjel fylles med energi fra naturkreftene rundt meg, som om du lader opp batteriene gjennom en usynlig ledning fra omgivelsene her ute i sportsfiskernes fantastiske lekegrind.

Sverre lever av fiskefangstene sine og har liten sans for nymotens sportsfiskere som slipper ut igjen fisken etter å ha lekt seg med den. Han forstår bedre min innstilling. Fisketuren er ikke slutt før fangsten er tilberedt og spist sammen med gode venner. - Stek fisken på gloa i avispapir uten å sløye den. Da trenger du hverken å salte eller krydre den, sier storfiskeren fra Sjodalen, der vi skilles i hjertet av Jotunheimen.

[Klippet fra http://www.naper.no/jf/0800/jotunheim_del2.htm - ikke der lenger]

Venn eller fiende?

SA våren 2002

Tuneflua og det postmoderne

SA 28/5-94

Først til det forkastelige angrepet på skulpturen «Kilden» utenfor Sarpsborg rådhus natt til søndag 15. mai. Vi ser ikke bort fra at personer som sympatiserer med Tunefluas Venner kan stå bak denne skjendige aksjonen. Tunefluas Venner tar imidlertid sterkt avstand fra slike aksjoner for å fremme tunefluas sak.

Så en bemerkning til redaktørens lakoniske kommentar til vårt innlegg 1/7 i fjor, der han ironiserer over at brevet er poststemplet i Berlin. Som nevnt (i det nevnte innlegget) er tuneflua viden kjent, også utenfor landets grenser. Vi var derfor i fjor på en aldri så liten turné for å knytte et internasjonalt nettverk til forsvar for flua. Redaktørens kommentar faller dermed på sin egen urimelighet.

TV (vi forkorter) har de siste dager vært på befaring langs Ågårdselva, ett av fluas kjerneområder. Vi kunne der til vår store glede konstatere at klekkingen er i full gang. TV akter videre å begynne å jobbe parlamentaristisk for å sikre at dette vårens vakreste eventyr får lov til å fortsette, til glede og gavn for kommende generasjoner. (Vi viser her til vårt innlegg i fjor, der vi bl.a. kom inn på fluas mytiske kraft og potensfremmende summing.) Dette for å fremme et mer fasettert syn på verden, noe som kun kan oppnås gjennom at vi mennesker lærer oss å se tingene fra fluas utallige synsvinkler.

I første rekke vil vi samle underskrifter med tanke på å starte et nytt politisk parti og prøve å komme inn i Bystyret i 1995. Vi tror Sarpsborg bystyre (etter kommunesammenslåingen) er den rette arena for den kampen for tunefluas eksistens som må komme de nærmeste årene. «Tunefluas Venner», som partiet vil bli hetende, vil ha et utilitaristisk grunnsyn: Mest mulig lykke for flest mulig tunefluer er jobb nummer én.

Vi vet at disse synspunktene ikke er populære, men vi har heller aldri etterstrevd popularitet.

Tunefluas Venner

Tuneflua flyr igjen!

Skrevet 17/6-93 på toget til Berlin, i avisa 1/7-93.

Med bakgrunn i FNs vedtatte konvensjon om artsmangfold vil vi herved i sterke ordelag fordømme de forsøk som er gjort for å utrydde vår lille harmløse venn tuneflua. Tørrleggingen av Ågårdselva bærer bare bud om de ansvarliges tørrlagte hjerner. Det er med stor glede vi konstaterer at flua likevel ikke lar seg knekke.

I tillegg til sin egenverdi utgjør faktisk tuneflua et enormt markedsføringspotensiale. Den er utvilsomt det mest berømte symbolet for vårt distrikt, selv utenfor landets grenser.

Et Tuneflue Land ved Vestvannet med et skikkelig larveklekkingsanlegg ville kunne bli et betydelig løft for turistnæringen, på linje med f.eks. Nordkapp. En gedigen varmluftsballong av form som en tuneflue ville være synlig fra E6 og lokke horder av turister til denne perlen. Fluas mytiske kraft og potensfremmende summing ville kunne bli tusener til glede og gavn.

Vi i Tunefluas Venner er ikke smålige, så vi nøler ikke med å gi bort denne idéen gratis til byens næringsliv. Her er det bare å ta opp hansken!

Tunefluas Venner

Ettersom innlegget etter manus å dømme er forfattet i Berlin, anser red. det tilrådelig at innsenderen kommer hjem og utdyper vennskapet før han går videre med idéen!

Red.

Tuneflua — en syndebukk?

SA våren 1990

Innsenderne av dette innlegget har i den senere tid med bekymring merket seg en formidabel opptrapping i arbeidet for å utrydde tuneflua.

Nesten daglig kan vi lese i avisen om «lokale dødsskvadroner» som settes inn i kampen mot tuneflua, utstyrt med bl.a. piasavakoster. Andre metoder som blir brukt er tørrlegging av bekker og vassdrag. Spesielt det siste vitner om sviktende kjennskap til naturen. En omfattende regulering av bekker og vassdrag får nemlig ikke bare konsekvenser for tuneflua. Også andre organismer med nær tilknytning til vann, rammes. Tørrleggingen kan på denne måten få alvorlige konsekvenser for det kompliserte samspillet i naturen. Det er derfor viktig at vi ikke bare ser på tuneflua isolert, men setter den inn i en større sammenheng.

Videre må vi ha det klart for oss at årsaken til tuneflue-oppblomstringen skyldes en drastisk tilbakegang for fluas naturlige fiender. Og der møter vi oss selv i døra. Det er nemlig menneskets hensynsløse forverring av livsmiljøet som har forrykket den økologiske balansen, og derigjennom ført til denne Tuneflue-oppblomstringen. Det er ikke tunefluas skyld at vi har ødelagt naturen. Tuneflua er ikke «ondsinnet», men den
benytter seg selvsagt av de muligheter vi har gitt den.

Ved å utpeke tuneflua til syndebukk, tar vi oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet, nemlig forurensningen av livsmiljøet.

Tunefluas Venner

:Sterke meninger

Hvorfor er ordføreren i Sarpsborg så sinna på flua, mens vartingene og
agnølene og etterkommerne etter etruskerne (dette stolte folkeferd)
ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om tunefluenes årlige
kopuleringsrelaterte aktiviteter? T.V.
CD-ønske: Kai-Robert Johansen - «Tunegutt»

Leserinnlegg i SA 21. juni 2005

Flua og byen

For etpar år siden kunne vi lese i lokalavisene at «ekspertene» hadde funnet ut at tuneflua har lært seg å leve med Glomma, at flua er tilpasset et liv i Glomma. Der la den sine egg, sa «ekspertene», som likevel la til at de hadde tro på en snarlig «seier».

Også i år har «ekspertene» vært på banen med sine sedvanlige meldinger om «ny kunnskap» og «forbedrede metoder», men kanskje noe spakere i år enn tidligere.

Det årvisse lokale spelet «Krigen mot Flua» har druknet litt i nyhetene om de siste utslippene fra Borregaard fabrikker, som drepte ti mennesker i vårt distrikt.

Borregaard har jo vært en hjørnestensbedrift i Sarpedistriktet siden grunnleggelsen på 1700-tallet.

Den viden kjente Sarpsfossen, som trakk til seg poeter og malere fra hele Nord-Europa på grunn av sin ynde og villskap, ble dengang temmet og utbygd for å gi liv til industrien og volum til noen få feite lommebøker.

Borregaard ble trykket til den gamle byens hjerte, og nøt godt av fordeler som skattefritak og vedvarende positiv omtale i byens presse, til tross for sine dødelige utslipp til luft og vann.

Før fossen oppsto under landhevingen etter siste istid, rant Glomma ut i havet her. Da var man ikke plaget med folk fra Fredrikstad og Rolvsøy og Greåker. Men tuneflua var nok allerede etablert i vårt kjære vassdrag, der den hver midtsommer slapp seg løs i forbindelse med vårflommen.

Med byggingen av Borregaard fabrikker ble det grunnlag for en viss befolkning i Sarpedistriktet. Og det er nettopp Borregaard og befolkningen som er opphavet til vår tids patetiske «Krig mot Flua».

Tuneflua hører jo som kjent til en knottfamilie som slett ikke er stedegen for Stor-Sarpsborg. Nei ingenlunde, den er ikke engang spesiell i vårt eget hundreårgamle kongerike.

Det eneste som gjør tuneflua spesiell, er ikke selve tuneflua, men ansamlingen av fast bosatte mennesker like ved den lystige krabatens hevdvunne klekkeområder.

Slik sett kan det anføres at menneskene – ved Borregaard fabrikker – før den perspektivløse «Krigen mot Flua» ble erklært, har skamfert den vakre, viltre, maleriske Sarpsfossen, som i sin tid ga navn til byen, før de i hopetall slo seg ned og satte seg til rette i hager og parker, der noen altså lot seg sjenere av vår summende, livsbejaende venn.

Vi har tidligere gjennom våre skriverier vist hvordan flua har vært sentral i både grunnleggingen av byen ved Sarpsfossen, for den norske kongerekka og for reisningen av Håkonshallen i Bergen, i tillegg til å være en konstant kilde til kåtskap og løssluppen kjærleik for alle som bor i distriktet.

Vår oppfordring går derfor i år igjen ut til alle sarpinger, vartinger, tunesere og skjebringer: Sett piazawakostene igjen i garasjen og gakk ut til traktene rundt Sølvstufoss, til hager og parker rundt Midtsommer, og nyt de varme sommerkveldene i luftige benklær og bar overkropp i selskap med flua og dine kjære!

Og skulle du mot formodning av en eller annen grunn ikke være interessert i fluas potensfremmende summing, ja så er det jo bare å holde seg innendørs noen skarve kvelder.

Eller dra til Fredrikstad!

Med vennlig hilsen
Tunefluas Venner
http://flua.blogspot.com/

Flua og Operaen

Hovedstaden har fått Operaen, og området vårt i Tune, Varteig, Agnalt og rundt Etruskerbrua har vært så heldig å få seg utlevert tuneflua, som i alle fall på det visuelle plan kommer svært fordelaktig ut av en sammenligning med tiggernes og de narkomanes nye storstue.





Som vi skal se, har vår helt også andre positive karakteristika enn de rent visuelle. For å si det mildt.